Hellas: voldtatt, ydmyket, skremt, men fortsatt oppreist!

bb
Ruiner i Distomo

Av Andre Vltchek

Den lille byen Distomo er bare 150 kilometer fra Athen, midt i Hellas, bokstavelig talt presset inn mellom to store steder fra verdensarven: Delfi, det europeiske demokratis vugge og et svært slående bysantinsk kloster, Hossios Loukas.

Men Distomo er mye mer enn en liten billedskjønn landsby omringet av fjell og historie. Her skjedde det en massakre den 10. juni 1944, ifølge dokumenter fra greske styresmakter, men også ifølge vestlige massemedia som for eksempel BBC. »I over to timer gikk Waffen-SS soldater fra den 4. SS-Polizei-Panzergrenadier-Division, under kommando av SS-Hauptsturmführer Fritz Lautenbach, fra dør til dør og massakrerte greske sivile som en del av en ‘gjengjeldelsesaksjon for et partisanangrep på enheten’.

I alt ble 214 menn, kvinner og barn drept i Distomo. I følge overlevende, hadde SS-styrkene stukket ned med bajonett et barn i vuggen og gravide kvinner, og halshugget landsbypresten.

Gresk fillete flagg i skogen
Fillet gresk flagg i skogen

Distomo var ikke den eneste plassen hvor tyske tropper utførte avskyelige forbrytelser mot menneskeheten. Under andre verdenskrig mistet Hellas omkring 8% av befolkningen.

Men Distomo ble en av symbolene av fascistisk galskap på europeisk jord, ikke ulikt Guernica og Lidice.

Nå er det på  et minnesmerke toppen av åsen over Distomo. Det minner oss om ofrene i massakren. Navnene på martyrene er hugd inn i stein. Og på flaggstangen heises et kjempestort gresk flagg.

Men ved nærmere ettersyn utstråler plassen noe merkelig og fryktelig, i stedet for ro. Flagget er slitt i stykker på kanten, og hele åsen er svart – tre og gress er brent til aske.

Under åsen står flere hus og forretninger som spøkelser, med ødelagte vinduer og voldelig graffiti som veggdekorasjon.

I en lokal kafe spurte jeg servitrisen hva som hadde skjedd med åsen. Hun var vennlig, men nekter å gi detaljer:

»Det er gjort av mennesker, men jeg kan ikke si noe mer til deg.»

Var det en advarsel eller en avmaktshandling? En reaksjon på den nylige ydmykelsen, en voldtekt som Hellas nok en gang led under av tyskrne, av tyske politikere og bankmenn, og i hendene på resten av EU?

Vi spør oss rundt. Alle vet, men ingen snakker. En lokalbeboer mumler mellom tennene; «Jeg vet hvem som gjorde det… vi vet det alle sammen… men vil vil ikke si det»

Det er virkelig en merkelig følelse: å være i Hellas, en av de mest fritttalende land på jorden, men i et Hellas som plutselig er for redd, for ydmyket, til å en gang åpne munnen for å snakke, å rope, å skrike.

Hva har de gjort mot deg, Hellas? Hvordan greide de å skremme deg så grundig?

Jeg liker ikke Vesten. Etter all den plyndringen, alle massedrapene og massevoldtektene som dette kontinentet, Europa, har utført over hele verden i århundrer, så føles det ikke behagelig å dra hit, selv for et kort tidsrom.

Men etter Distomo, og å ha reist til Hellas ved to forskjellige anledninger i år, så føler jeg plutselig en flod av sympati, av medfølelse og av kjærlighet. Ikke for Europa, men for dette landet som er både dets medlem og offer – Hellas.

I nylig historie har Hellas allerede mistet talløse sønner og døtre under den tyske, italienske og bulgarske fascistiske okkupasjonen. Landet ble også kvelt av nordamerikansk og britisk imperialisme, som støttet det greske militæret og det forferdelige diktaturet. Det var da Pinochet-liknende forsvinninger, tortur og attentat hendte. Hundretusener av greske patrioter måtte flykte og søke asyl på fjerne kyster.

Jeg møtte greske intellektuelle, greske doktorer som hadde vokst opp i Tsjekkoslovakia, et land som ga dem både politisk asyl og gratis utdannelse. Det er unødvendig å si at de aldri har fått fem flate øre i erstatting fra USA og Storbritannia.

Hellas ble aldri virkelig kompensert for terroren som ble utført mot dets folk under og etter andre verdenskrig. Innbyggere i Distomo prøvde å få rettferdighet. De gikk til greske domstoler. De vant. Men Tyskland nektet å betale erstattingen. Da innbyggere i Distomo tok saken til tyske domstoler, ble kravet avslått på alle nivå. Etter det ble Italia involvert, og lot den greske saksøkeren ta over tysk eiendom ved Como-sjøen. Men i 2012, kom den Internasjonale Domstolen med sin endelige dom. Den bestemte at »Italia hadde brutt Tysklands stats-immunitet, og sa at dommen fra de italienske rettsinnstansene måtte bli trukket tilbake».

Tysk stats-immunitet! Hvor fornuftig, når alt kommer til alt! Til slutt har Tyskland, som hadde drept greske småbarn, sneket seg unna alt ansvar for noen av de mest avskyelige forbrytelsernei det 20. århundre. De vestlige «allierte» fortsatte å belønne Tyskland, til slutt ble landet gjort til deres elitekoloni. Og på et eller annet tidspunkt ble hun tillatt å bli en av de mest brutale industrialiserte nykolonialistiske overgriperne. Først Vest-Tyskland, og siden det såkalt »forente Tyskland.» Nå, så klart, er ikke Tyskland en koloni, men en kolonisator.

Etter å vært her en stund, er det åpenbart hva som egentlig skjedde i Distomo. Noen brente ned åsen som minnesmerket hviler på. Det var en symbolsk akt, en grusom protest. Så ble flagget senket og gjort til en fillerye…og så heist igjen, slik at alle kunne se hva som hadde blitt gjort mot Hellas!

Hellas er nå åpenbart på den samme dødslista til Imperiet, slik som mange andre ulydige stater, fra Ecuador og Venezuela til Russland, Kina og Iran. Jeg har beskrevet systemet og mange av ofrene i min nyeste bok »Exposing Lies of The Empire.» Men mange grekere innser ikke – enda – hva som egentlig skjer, selv om Imperiet allerede har ødelagt flere andre EU land, som Bulgaria.

ee

Når jeg så ansiktene til innbyggerne i Distomo, ble jeg overveldet, jeg følte sinne.

I hodet mitt fortsatte jeg å tiltale Statsministeren I Hellas:

«Herr Tsirpas… ikke kamerat Tsirpas lenger.. å nei, herr Tsirpas, hva har blitt gjort med ditt folk? Den greske nasjonen har alltid bestått av gledeselskende, godhjertede personer. Av folk som liker å synge, danse og å snakke høyt om ting som gjør dem vondt, som angår dem, som gjør dem forbannet. Grekerne er tapre folk. De slåss når det ikke er andre muligheter! Jeg er ikke alltid enig med dem, men jeg beundrer dem likevel. Hva er denne frykten, denne mørke defaitismen, som kveler landet ditt? Disse folkene er ikke grekere, dette er ikke den greske nasjonen som jeg kjenner den. Herr statsminister: folket ditt sa de er redde!

Det var åpenbart at folk var redde for å snakke, til og med for å klage. I Distomo så de ikke engang i ansiktene våre.

I stedet, på en lokal kafe på hovedtorget, stirret lokalbefolkningen som hypnotisert på en stor skjerm hvor det pågikk en konkurranse i vanngymnastikk. En kinesisk jente stupte virkelig bra og gled inn i vannet med en elegant og selvsikker stil. Men hva i helvete hadde gymnastikk å gjøre med et Hellas som var kollapset, utpresset, eller med en ås som var ødelagt av flammer, eller med forlatte og ødelagte hus i Distomo?

ff

«Du ble valgt for å tjene folket ditt,» vislet jeg, ondsinnet, mot Tsirpas. «Du har plikt til å beskytte dem, deres interesser, ikke interessene til de kjøttetende nyliberalistene og den vestlige/EU fascismen».

Men Alex Tsirpas var i Athen og vi var i nærheten av Delfi.

«Hvorfor kjemper du ikke, eller i det minste protesterer?» spurte vi i Delfi, i ‘den vestlige sivilisasjons vugge’.

En mann fra lokalbefolkningen, med bra utdannelse og reflektert, svarte:

«Vi er redde. Vi har ingen ledelse. Regjeringen bruker vannkanoner og gummikuler mot oss, men vi har ingen til a vise oss veien».

«Er det noe demokrati som helst igjen i Hellas? Etter ‘nei-stemmen’ og etter det store sviket, eller kall det forræderiet, tror folk i Hellas og Delfi at de fortsatt lever i et demokrati?

«Nei!» kommer det nesten øyeblikkelige svaret. Ingen nøling; en mann trenger ikke tenke mer enn i et par sekunder. Det er åpenbart at han har allerede meditert om dette temaet i mange dager. Derfor er svaret et kort og definitivt «Nei!»

Jeg fotograferer det trasete greske flagget gjennom forfedelige svarte brente tre og greiner.
Så salutterer jeg flagget.

Denne gangen dro jeg til Hellas «ubestemt», ikke virkelig sikker på om jeg ønsket å bli involvert.

Men nå vet jeg.

Før dette hadde jeg ikke bruk for «det prestisjefylte greske EU flagget». Men denne filla, dette flagget til en lidende nasjon er virkelig hellig.

Internasjonalister er med deg, Hellas. Vi omfavner deg, Du er ikke alene. Dette flagget er vårt nå.

Men vær så snill å forstå at vi står med deg, vi håper at du nå endelig må ha innsett hva vestlig imperialisme handler om. Vi håper at du vil slutte rekker med de som kjemper mot vestlig fascisme. Vi er ikke med dere så dere kan nå enda en avtale, for å forbli i «den prestisjefylte EU-klubben», og forbli i NATO, organisasjonen som ødelegger hele vår planet.

Vi er ikke med dere så bønder kan få enda flere milliarder i subsidier, penger som er tatt vekk fra andre utsultede og ødelagte nasjoner, hovedsaklig de i Afrika og Asia. Vi er ikke med dere slik at deres soldater kan hjelpe til med å terrorisere verden gjennom deres medlemskap i NATO.

Vi er med et nytt revolusjonært Hellas, med landet som stemte «NEI!» Vi er med landet basert på solidaritet, rettferdighet, sosial likhet og internasjonal ikke-innblanding, eller enda bedre, internasjonalisme.

cc

DET KAN BLI BORGERKRIG

Prosfygika, et boligkompleks i Athen, er gammelt, nedslitt og med vegger til nedfalls. Det var opprinnelig bygget i 1930-årene for å huse noen av de grekerne som kom til hovedstaden etter «befolkningsbyttet» med Tyrkia i 1923, etter første verdenskrig.

Nå er det hjem til lokale husokkupanter og utenlandske flyktninger. Men det er også et motestandssenter, hvor kommunister og anarkister organiserer sine handlinger og planlegger sin strategi.

Lokale ledere på venstresida kaller dette stedet et »selvorganiserende samfunn»
Evangelis (kanskje ikke hans ekte navn) er svært nøyaktig i sine analyser, med godt oversyn. Han sa seg enig i å snakke med oss om situasjonen i landet:

«De fattige har blitt forrådt. Vi har ingen politiske fokuspunkt akkurat nå, men vi vil greie å skape det, nok en gang…snart. Hellas er på vei mot en stor klassekrig; en klassekamp.»

Folk rundt ham nikker.

«Syriza presenterte seg selv som en bevegelse av klassesamarbeid. Derfor, når de rike sa ‘vi vil ikke samarbeide’, og regjeringen åpenbart ikke kunne gjøre noe med det, var det på tide å sparke ut regjeringen.»

Så sier Evangelis noe som kunne blitt sagt om mange andre land over hele verden:

«Regjeringen er redde for oss nå, for de som stemte ‘nei!’, derfor – av majoriteten. Regjeringen forrådte sitt folk, men mange av oss så det komme, og det var ikke noe sjokk. Jeg tror at vår borgerkrig fra 1949 aldri egentlig sluttet. De grekerne som samarbeidet med nazistene, og senere med USA og Storbritannia – de er de samme menneskene som har makta nå.»

Vi spør om den bisarre roen som kan føles over hele Hellas. Det er ingen streiker eller masseprotester. To ganger besøkte vi området foran parlamentet og ministeriene. Det var bare et par turister der som så på et vaktbytte.

Vi er blitt fortalt at Syrizas svik var godt planlagt. Det kom midt på en varm sommer, i ferietiden.

«Vi skal omgruppere oss» lover Evangelis. «Vi skal reorganisere bevegelsen. Det vil bli streiker og store skoleprotester. Vi planlegger en stor protest den 20 august. Universiteter er stengt nå, og fagforeningsledere er på ferie, langt vekk fra Athen. Alt dette vil forandres, snart.

I Hellas føles alt som stillheten før en stor storm.

Folk blir oppsagt fra arbeidet, blir vi fortalt.

Sykehusene er overfylte og lokale leger overarbeidet, men arbeider, heroisk, med lave urealistiske budsjetter og dypt reduserte lønninger. Men de arbeider!

Uansett hva den vestlige mainstreampressen «rapporterer»; Hellas lider, men faller ikke sammen.

Pensjonister overlever nå knapt, på beløp lavere enn de i Thailand og i størsteparten av Latin-Amerika. Men de overlever, på grunn av de sterke (u-europeiske) familiestrukturene og solidariteten i det greske folket.

distomo

Tilbake i Delfi fortsatte en mann å snakke om frykt:

Vi ser ikke mye håp… faktisk intet håp… og vi er ikke sikre på hvordan vi skal kjempe lengre. De skader oss når vi går ut i gatene. Hvis vi følte at vi kunne forandre ting, ville vi gå ut og risikere våre liv. 61% stemte nei! Men Tsirpas gjorde hva han gjorde uansett. Vi er redde nå!»

«Men er ikke dette faktisk grunnen? Å gå ut og kjempe, nettopp fordi hva som ble gjort?»

«Vi er redde»

«Redde for hva?»

«For alt… for gummikuler og vannkanoner. For at Hellas skal bli skjøvet ut av Europa…»

«Men hvordan kan dere bli skjøvet ut? Hellas er i Europa?»

«Vi er redde for konsekvensene….»

Alt er i uorden.

På turistøya Kos stapper tyske turister seg fulle med fersk sjømat skylt ned med flere liter lokal vin, med likegyldighet, til og med ondskapsfult. Dette året er «Hellas litt billigere enn andre reisemål,» sier et tysk ektepar på flyplassen i Athen til meg. «Det er derfor vi kommer»

Et par meter fra sjøpromenaden på Kos har et lokalt sykehus bokstavelig talt falt sammen, det har ingen evne lengre til å redde menneskelige liv.

På toppen av det hele kryr det nå tusenvis av lutfattige flyktninger fra destabiliserte land (destabilisert av Vesten), fra hele verden. De er nå overalt, på hvert et hjørne på Kos. Det føles som «Europas siste nattverd», en frastøtende orgie av likegyldighet konsumisme og moralsk forfall.

Men ingen artister bryr seg med å beskrive det, siden det knapt fortsatt er noe politisk kunst igjen i Europa.

Min venn og kamerat Peter Koenig har desperat forsøkt å overbevise grekerne om å ikke å betale gjelda, slik Argentina gjorde, svært velykket, for mange år siden. Peter er tidligere økonom i verdensbanken. Han er nå en av de mest uttalte kritikerne av vestlige institusjoner og nyliberalismen. Han og kona hans, Monica, en peruansk kunstner, har reist sammen med meg over hele landet.

Peter elsker Hellas. Han kjemper for Hellas. Han prøver desperat å overbevse greske intellektuelle om å forlate EU, Eurosonen og NATO. Peter tror sterkt på at drachmaen, den greske valutaen før Euroen, burde bli gjeninnført.

«Men folk her er revet i to,»  sa han til meg.

«Mange ser fortsatt Eu som en slags prestisjefylt klubb».

«En prestisjefylt klubb som plyndrer verden og nå til og med spiser sine egne barn,» sier jeg.

«Russland og Kina ville løse ut Hellas, hvis den greske regjeringen bare ville tilnærme seg dem….»

Vi diskuterer dette emnet hele tiden. Selvsagt måtte den greske regjeringen love Troikaen at den ikke ville lete etter finansiering fra ‘utenfor’ EU. Men som vår venn, den internasjonale advokaten Cristopher Black påpekte: alle disse avtalene er ikke gyldige, siden de ble underskrevet under tvang.

Alltid når vi snakker med grekerne så går det i sirkler: regjeringens svik…. sjokk… usikkerhet… hva skal man gjøre nå, hvilke steg må tas?

Dette er alt svært foruroligede… denne angsten, denne urettferdigheten som er så vanskelig å konfrontere!

Men det greske folket er stolt og tappert. De vil ikke gi opp så lett. De vil konfrontere torturistene sine. De vil reise seg.

På et tidspunkt er jeg overveldet av et ustyrlig ønske om å teste om greske humor fortsatt er der, fortsatt i live.

Vi går inn i en psykiatrisk klinikk, og jeg spør om å få se en doktor på turnus. Når han ankommer introduserer jeg meg som en internasjonal filosof og undersøkende journalist. Doktoren rister handen min, entusiastisk.

«Sir» begynner jeg, «jeg har ubekreftet, men svært sikker, informasjon om at minst 5 ministre i den greske regjeringen har blitt lagt inn på din klinikk etter hva regjeringen våget å gjøre nylig…»

Doktoren stirrer på meg i flere sekunder, i total forvirring.

Så lyser ansiktet opp. Han ler en brakende latter. Han klemmer meg.

«Ikke enda… men vi håper de vil bli brakt hit snart» humrer han.

«Det vil gå bra for Hellas», sier jeg til meg selv.

flagg

Andre Vltchek er filosof, forfatter, regissør og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i flere dusin land. Hans ferskeste bøker er: “Exposing Lies Of The Empire” og “Fighting Against Western Imperialism”. Andre lager filmer for TeleSUR og Press TV. Etter å ha levd mange år I Latin-Amerika og Oseania lever og arbeider Vltchek for øyeblikket i Østasia og Midtøsten.

Advertisements