70 år med koreansk krig

 

av David Swanson

Etter markeringen av ødeleggelsen av Nagasaki og politi-mordet av Michael Brown i Ferguson den 9. august, har amerikanerne valget av hva de skal minnes den 10. august.
Jeg ønsker at den 10. august burde bli offentlig anerkjent som «Tonkinbukt-svindelens dag». Men jeg er ikke sikker, fordi en annen dag har enda større behov for å bli husket.

Det var dagen etter dødsstøtet mot Nagasaki for 70 år siden at seierherrene i ‘den vindunderligste krigen noensinne’ valgte å skape en deling av Korea langs den 38. breddegrad – en linje som senere ville bli ansett som hellig da nord-koreanske tropper gikk over den, men som ble feid bort som “en fantasi-linje” da amerikanske tropper gikk over den på vei mot nord.

Koreakrigen var for annen verdenskrig som miltbrannbrevene var for 11. september – uten den ville fornuft ha hatt en ekte sjanse; militarismen var blitt svekket kraftig før Koreakrigen skapte en unnskyldning for en permanent imperialistisk krigsøkonomi; men nesten ingen husker engang hva som egentlig skjedde. Selv utenriksminister Dean Acheson, som hadde innført sanksjonene mot Japan som ledet til Pearl Harbor og som tok beslutningen om å utkjempe en forferdelig krig i Korea, er nesten ukjent. Delvis er dette fordi krigen skjedde samtidig med McCartyismen, og ikke mange våget å si sannheten om den i samtiden. Delvis er det fordi å huske, hovedsaklig framkaller skam og avsky.

Før krigen skjedde ting som den amerikansk okkupasjonen av den sørlige delen; undertrykkningen av venstresida; massakrer på befolkningen utført av USA og Sør-Korea, som inkluderte mellom 30. 000 og 60, 000 mennesker på øya Jeju. Der bygger Sør-Korea nå en stor ny base for den amerikanske marinen. Så kom aggresjonen fra sør, som innkluderer et år med militære raid over den hellige 38. breddegrad, og den sørlige delens erklærte mål om å innvadere nord.

Når nord så innvaderte sør, la USA uærlig skylden på Sovjetunionen, og løy seg til en “koalisjon av villige nasjoner” i FN, ved å hevde å ha fanget russiske soldater. Så snart MacArthur fikk sjansen, fortsatte han, med president Trumans godkjennelse, rett forbi den 38. breddegrad og opp til den kinesiske grensen. MacArthur hadde siklet etter en krig med Kina og hadde truet dem. Han spurte om lov til å angripe, noen den amerikanske generalstaben nektet ham. Til slutt måtte president Truman gi MacArthur sparken.

Den demilitariserte sonen i Korea. Ironisk nok verdens mest militariserte område.
Den ‘demilitariserte’ sonen i Korea. Ironisk nok verdens mest militariserte område.

Å angripe et kraftverk som ga strøm til Kina, og å bombe en grenseby var det nærmeste MacArthur kom til det han ønsket seg. Men den amerikanske trusselen mot Kina, eller i det minste den amerikanske trusselen om å erobre Nord-Korea, fikk kineserne og russerne med i krigen.

Mens krigen pågikk, flatbombet USA så godt som hver eneste store og lille by i nord, og mange i sør – tre års teppebombing uten noen alvorlige bekymringer for sivile tap, samt bombing av demninger, der hensikten var å oversvømme og utsulte befolkningen.

Landsbyer ble brannbombet og brukt napalm på. En journalist fra New York Times beskrev en landsby hvor alle var fastfroset i hverdagsaktiviteter, som i Pompeii, men brent ihjel av napalm.

Pyongyang i 1953
Pyongyang i 1953. «Folk kom ut av en muldvarpliknende tilværelse ut i åpen dag”

Vi pleier å tenke på Vietnamkrigen som napalmkrigen, men Koreakrigen var det i mye større grad. Amerikanske og sørkoreanske soldater massakrerte også sivile i hopetall. Nord-Korea utførte også mange overgrep, men de virkelig store, så langt som vi vet, var alle på den amerikanske siden. FNs konvensjon om folkemord ble skapt mens USA var opptatt med denne forbrytelsen, der amerikanske soldater nesten uten unntak kalte lokalbefolkningen «gooks».

På hjemmefronten visste befolkningen lite om krigen men greide fortsatt å forakte den. Trumans popularitet nådde et lavmål som først ble slått da George W. Bush var president.

Denne ukjente og «glemte» krigen kostet Korea 2 millioner sivile liv og USA 37 000 soldater, mens både Seoul og Pyongyang ble gjort om til ruinhauger. Mange av de døde var blitt drept på nært hold, nedslaktet ubevæpnet og med kaldt blod av begge sider. Og grensen var tilbake der den startet, men hatet over den hadde økt kraftig. Da krigen sluttet, hadde den ikke utrettet noe godt for noen, bortsett fravåpenfabrikantene.

Og ingen offisiell fredsavtale ble noengang undertegnet. Krigen fortsetter offisielt til den dag i dag. USA forlot aldri den sørlige delen av halvøya; de holdt aldri opp med å holde landet delt like mye som før krigen; de ga aldri opp kommandoen over de sørkoreanske styrkene og systemet; og sluttet aldri å true og provosere nord. Pentagons seneste eksistensbegrunnelse inkluderer Nord-Korea som et av de fire landene som de innrømmer ikke har noen interesse av å krangle med USA, men som likevel utgjør »trussler for nasjonal sikkerhet.”

Den koreanske befolkningen trenger ikke mere “hjelp”. Nok er nok. Etter 70 år, la dem være i fred.

Sør-Koreansk og amerikansk landgangsøvelse i 2013.
Sør-Koreansk og amerikansk landgangsøvelse i 2013.

Oversatt av TM.

Reklamer